Foto: www.sahara2010.no

Eirik og Aleksander stoppet ekspedisjonen ved Tamanrasset i Algerie grunnet fare for banditter, terrorister og kriminalitet ved grenseovergangen til Niger. Niger er en av verdens fattigste land og tydelig preget av kriminalitet. Selv om Algerie har 3000 soldater parat på sin side av grensa, hjelper det ikke når guttene kommer til Niger. Med hensyn til sikkerhet til seg selv og andre bestemte guttene å dra hjem 10. februar. Under kan du lese hva de selv skrev om slutten:

Det har vært litt stille fra oss de siste dagene. Vi har løpt rundt, klødd oss i hodet, ringt og kontaktet folk, grublet og prøvd å tenke ut en løsning her i Tamanrasset. Utfordringen vår har vært siste del av turen, å krysse grensen til Niger og sykle ned til Agadez. Hjemme er vi vant med at å reise fra et land til et annet er ikke særlig vanskelig. Men her nede, i den sørlige delen av Sahara, er det vanskelig å vurdere hva som er trygt og ikke. Algerie har satt ut 3000 ekstra soldater i dette området, så denne siden av grensen var vi ikke spesielt bekymret for. Men i Niger, som er et av verdens fattigste land, er det mye kriminalitet og problemer med banditter og terrorister. Spesielt i nord, der hvor vi måtte sykle igjennom. Situasjonen her har forverret seg, og bandittene forflytter seg raskt i grenseområdene mellom Algerie, Niger og Mali. De har fem europeiske gisler som de truer med å ta livet av hvis deres land ikke vil betale flere millioner av kroner for å slippe dem løs. Allikevel går det trafikk nedover i området. Da samles alle lastebilene og blir beskyttet av mange soldater som bandittene ikke tør å angripe. Vi har forsøkt å få en slik militærkonvoi til å passe på oss, men det var umulig. Det er i såfall snakk om mange soldater som måtte sykle foran og bak oss, men de har naturlig nok viktigere ting å gjøre.

På forhånd hadde vi ( Erik og Aleks) lovet ovenfor oss selv, familie og venner og ikke minst samarbeidspartnerne våre, om at vi ikke skulle ta unødige sjanser. Det var ordentlig surt å avbryte da vi hadde kommet så langt. Men det er enda viktigere å ikke sette oss selv i en dum situasjon som vi kunne ha angret på, og samtidig også bragt andre mennesker i fare og problemer. De aller fleste har ristet iherdig på hodet når vi har fortalt om våre planer om å fortsette videre. – Det er for farlig, sier de. Ingen vet hvor bandittene er, eller om terroristene gjerne vil ta flere gisler.

Vi har også truffet mennesker på gaten som sier at de kan hjelpe oss. Men hvordan kan vi stole på de? Vil de bare lure oss i en felle, eller robbe oss etterpå?

fra http://www.sahara2010.no/dagbok.php

Gå til Sykle med bjørner: trykk her

http://sibir08.blogspot.com/