LØRDAG 18. DESEMBER: STARTDAGEN NÆRMER SEG

Etter tur til Mt Vinson og ‘Last Degree’ (fra 89 grader til Sydpolen) med en del forsinkelser pga været, ser det nå endelig ut til at værgudene tillater at jeg kan bli føyet ut til Hercules Inlet for å starte på soloturen min til Sydpolen i morgen etter frokost. Det har vært kaldt og mye rufsete vær her nede hittil i sesongen. Turen jeg skal gå alene er på ca 1150 km. Jeg gleder meg virkelig til å komme i gang. Jeg vil antagelig bruke vel 30 dager på turen. Aldri før har jeg gått alene så lenge, så det blir spennende, og sikkert en fin og helt annerledes opplevelse enn jeg er vant med fra Grønlandskryssingene og turen til Sydpolen fra Messner Start med grupper.

I dag har det vært varmt på ALE basen på Patriot Hill, -4 grader. I morgen er det meldt -5 til 10 grader, litt nedbør og lite vind. Praktfullt! Det lover godt for skiføret. Jeg håper nå bare at sikten blir god nok til å fly i morgen. Blir jeg fløyet ut i morgen etter frokost gir det meg en god anledning til å starte pent med en litt kort dagsøkt.

Jeg gleder meg til å trekke pulk igjen og føle at kroppen fungerer slik jeg forventer. Denne turen har jeg planlagt og trent for i lang tid. Det har blitt mange hundre km i Nordmarka med trekking av bildekk i løpet av høsten. Det blir nok en utfordring for meg å ikke være for ivrig og starte for tøft.

SØNDAG 19. DESEMBER: LITT VÆRFAST – SÅ IGANG

Jeg våknet opp til en fin temperatur og sne i luften. I dag tidlig var det julestemning på ALE basen men ikke noe bra flyvær. Etter litt om og men bestemte pilotene seg for å forsøke å fly meg ut til starpunktet for turen, Hercules Inlet. Etter noen runder over landingsstedet måtte vi imidlertid returnere til ALE basen pga ‘whiteout’. Det var for lite kontraster til å lande på HI.

I løpet av dagen har jeg ligget værfast igjen og regnet med at jeg skulle forbli det i noen dager fremover. Men denne gangen har jeg hatt det veldig komfortabelt. Ute har det vært varmt, bare noen få minusgrader og tåke. Lite har minnet om Antarktis. Jeg har forsøkt å presse frem et smil og være hyggelig mot alle, og hygget meg med bøkene jeg har med. Jeg har imidlertid vært veldig utålmodig etter å komme igang, og jeg har kjedet meg litt til tross for hyggelige folk rundt meg. Det er det lenge siden jeg har gjort.

Men, kanskje hørte værgudene på mine bønner om flyvær, og kanskje fikk jeg her hjelp av andre på basen, for utpå kvelden fikk jeg ordre om å komme meg inn i flyet med utstyret. Det lave skydekket forsvant plutselig.

MANDAG 20. DESEMBER – dag 1: Endelig i gang

Lykke! Endelig er jeg i gang med turen på ordentlig etter å ha blitt fløyet ut sent i går kveld. Jeg overnattet der Twin Otteren slapp meg av. Det er ingen grunn til å mase avgårde.

Jeg våknet tidlig og hadde avmarsj kl 0730 – ivrig etter å komme i gang, men litt trøtt etter mye sosialt på ALE basen og forholdsvis mye å tenke på. Ingen ting skal glemmes. Denne turen har jeg planlagt godt. Den skal gå uten stress og improvisasjoner pga noe som er glemt eller ikke tenkt på. Jeg skal gå unsupported. Jeg skal mao ikke ha hjelp under veis annet enn i ytterste nødsfall. Pulken følte jeg på et vis ikke var like ivrig etter å komme i gang som meg.

I dag har jeg gått 10 1/2 økter a 1 time i forholdsvis bra vær og fin temperatur. Hver økt er indelt i 50 min. gange og 10 min. pause. Da fyller jeg på med vann og god mat. Dagen raste unna. Litt skremmende er det i grunnen at jeg ikke husker så veldig mye fra hver økt. Jeg har jobbet en del med å finne igjen teknikken med å gli godt på skiene og puste riktig for å spare energi. Det er viktig. Jeg har antagelig ca 2 mill. skisteg å gå til Sydpolen.

Jeg gikk tidlig i camp – ved 18 tiden. Her var det ingen naboer å ta hensyn til. Under middagen roet tankene seg omkring alt det positive som jeg har opplevd her i Antarktis den siste måneden. Jeg er litt trøtt men ikke særlig fysisk sliten. Jeg er veldig takknemlig for den hyggelige og fantastiske servicen jeg har fått av ALE (Antarctic Logistic & Expeditions LLC) under oppholdet på Union Glacier. Tusen takk!

TIRSDAG 21. DESEMBER – DAG 2: En dag i ‘white out’

I dag har jeg gått 10 økter uten å se forskjell på himmelen og sneen. Det har vært mentalt tungt å gå. Hvis dette fortsetter helt til Sydpolen må jeg vel legges inn på mentalsykehus etterpå. Men, det er faktisk min første hele dag med ‘white out’ noen sinne etter 9 grønlandskryssinger og en sydpoltur. Jeg oversender ikke bilde i dag. Dere kan heller se på et hvitt ark.

Ellers har forholdene vært fine. Jeg har sett to sastrugi og hatt 5 cm fin puddersne. Etter å ha ristet på GPSen noen ganger viste den fremdeles at utgått distanse ble på hele 42,9 km. Men slike dagsetapper blir det nok ikke fremover. Sastrugi og motvind kan fort sette ned farten. I morgen kveld har jeg ca 1000 km igjen av turen. Herlig!

Jeg takker for alle hyggelige hilsner. Det varmer i kulden. Jeg sender en spesiell takk til meteorolog Marc De Keyser på ALE basen. Værmeldingene dine stemmer like bra nå som på Grønland i høst.

ONSDAG 22. DESEMBER – DAG 3: En fin dag på isen

Ble vekket kl 0600 – avmarsj kl 0650. Benyttet dagen til å gå på ski og jeg endte opp med nesten en maratondistanse. Men ingen imponerende maratontid. Snaut 10 1/2 time på 41.7 km er for dårlig i et maraton.

Gikk i camp kl 1730. Jeg skal nå bruke 4 1/2 time i hyggelig tempo på diverse rutiner før jeg går til ro i soveposen kl 2200. Rutinene består bl.a. i: sette opp telt, binde fast pulken (den må jeg aldri miste), pakke ut utstyr, legge frem sne som skal smeltes, smelte sne, lage middag, se over utstyr, skrive dagbok og motta oppdatert værvarsel fra Marc på ALE basen. Kanskje rekker jeg også å se en film på Ipoden; Golden Eye med James Bond. Ja, hva hadde de gamle polfarerne sagt om de hadde sett dette? Det har vært lite vind i dag og dårlig sikt. Har hatt noen negative tanker om det. Ellers har jeg jobbet med å få til enda bedre rutine for oppsetting og innredning av leiren og for å få maten klar. Det er viktig å få maten (proteiner) i meg raskt så kroppen kommer i gang med restitueringen etter en lang dag. Bildet viser kjøkkeninngangen min.

TORSDAG 23. DESEMBER – DAG 4: Lille julaften – en fin dag

Jeg våknet opp til tåke som etter hvert gikk over til praktfullt solskinn på slutten av dagen. Været ble bedre enn varslet og jeg endte opp med 45.1 km og et stort smil i dag.

Dagen har rast unna. Jeg byttet til noen kortere hjemmesnekrede skifeller. Det ga bedre glid, litt dårligere feste, men godt utslag på utgått distanse. I dag har jeg gått 9 1/2 økter, og kommet 270 m høyere enn i går. Det fungerer svært bra å gå alene. Det eneste jeg ikke liker er å ikke ha muligheter til å skylde på noen andre om noe galt skjer. I dag veltet en kopp med vann i telte. Det var ingen tvil om hvem som gjorde det – dessverre.

FREDAG 24. DESEMBER – DAG 5: En julaften uten julefølelse

Det er underlig, og litt fascinerende at det er mulig å ikke få julefølelse på en julaften til tross for at det er nok med sne. Forklaringen er kanskje at julenissen bor på Nordpolen og jeg er for langt unna ham? Uansett, jeg gikk på ski i dag også. Jeg roet litt ned og gikk bare 9 økter og endte opp med 40.4 km. I perioder hadde jeg en litt slitsom vind i ansiktet. Jeg håper at den gir seg litt til i morgen.

Jeg takker for alle hyggelige julehilsner og ønsker dere alle en riktig god jul. Jeg sender en særlig hilsen til deg, Silje, og din familie.

LØRDAG 25. DESEMBER – DAG 6: En liten nedtur – bilspor!

Dagen har rast unna. Jeg startet dagen med noe frisk vind i mot. Den ga seg først da jeg gikk i camp. Den ekstra timen jeg fikk i ro i går ga resultater. I dag har jeg gått 47.2 km og passert 82 grader S. Nå er det bare 862 km i luftlinje igjen til Sydpolen. Men ikke forvent samme distanse i morgen som i dag. Da er det meldt mer vind og jeg skal dessuten opp noen meter.

Julemiddagen i går var ikke veldig spennende. Den besto som vanlig av en variant frysetørret mat, men i anledning dagen med en stor smørklump i. Selv om jeg har spist meg gjennom menyen diverse ganger de 4 ukene jeg har vært her nede så smaker maten fortsatt bra. Det jeg savner er imidlertid smeltet ost. Jeg gleder meg vanvittig til en real pizza i Punta Arenas.

Jeg er ikke alene på skitur her nede. En engelskmann (Chris Foot) går tur/retur Sydpolen. Han er snart på Polen. Det ryktes at han frykter at jeg skal spise opp depotene hans. Men han trenger ikke være redd for det. Det hadde vært verre om han hadde vært franskmann og etterlatt ost, rødvin og baguetter. Uansett, jeg møter ham sannsynligvis om to uker og ser frem til det.

Ellers fikk jeg en skikkelig nedtur i går da jeg møtte på noen bilspor(!) De stammet fra “Moon Reagan Expedition” som krysset Antarktis i desember. De fulgte samme linje mot Polen som jeg skal gjøre Jeg nekter å følge et bilspor til Sydpolen, så jeg stakk østover et stykke. Forøvrig fatter jeg ikke poenget med den ekspedisjonen. De forsket visst på hvordan det er å være bilfører i Antarktis!? Hvis det er er tilfelle så stiller jeg meg undrende til at det tillates bilbruk her hvor det er et uttrykt mål at naturen skal holdes renest mulig.

SØNDAG 26. DESEMBER – DAG 7: Frisk motvind – tungt

Dagen i dag har vært en dag hvor jeg har lært å sette pris på de fine dagene jeg har hatt til nå. Jeg har hatt 10 – 12 m/s vind rett i mot i hele dag. Det føles som om jeg har klort meg frem dagens 43.2 km. Jeg kjenner en form for sitring i kroppen. Blir det mindre vind i morgen? Marcs værmelding fra ALE basen angir minkende vind utover dagen, men ellers stort sett det samme været som i dag. Men det skal bli varmere her hos meg (-10) enn hjemme i Norge får jeg melding om. Men vinden gjør nok at jeg føler det kaldere.

Det meste blir rutine når en går på lange turer. Toalettbesøk skjer slavisk. Den lille pakken med tørrfisk spises med en gang jeg kommer inn i teltet. Middagen tilberedes rutinemessig. Den er klar 1 time etter jeg har gått i camp.

MANDAG 27. DESEMBER – DAG 8: Mindre vind og svært godt humør

En litt sterk motvind om morgenen roet seg utover dagen, og det ble til slutt 44.2 km. En km lenger enn planlagt. Det er ikke alllid lett å stoppe når en nyter godt skiføre.

Det var en nytelse å sette opp teltet i lite vind, slik var det ikke i går. Med pulken fortøyd krøp jeg inn i teltet og starter umiddelbart med snøsmeltingen. Det er viktig å fylle innpå kjapt for at kroppen skal restituere seg raskt. Jeg prøver alltid å ha beina strake. Bøyde knœr gir dårligere blodomløp og tregere restitisjon. Rett før jeg kom til camp passerte jeg 83. breddegrad. Dvs. at det nå kun er 7 grader igjen til Sydpolen. Distanse igjen er da: 7 x 60 min x 1,852 km/minutt) = 777 km.

Jeg takke for mange hyggelige hilsener med inspirerende tilrop.

TIRSDAG 28. DESEMBER – DAG 9: Litt motvind gjør susen

Det er godt å kjenne at kroppen lever og at jeg greier en hel dag med litt frisk motvind. Selvfølgelig roet vinden seg da jeg kom til camp. Vinden tok litt luven fra meg i dag. Jeg var litt sliten ved ankomst camp. Jeg er derfor fornøyd med 45.2 km. Det ble en km lengre enn planlagt. Men jeg får meg ikke til å snu og gå tilbake en km for å holde planen min. Årsaken til avviket fra planen er nok at jeg ikke er skjerpet nok. Livet her på isen er ganske enkelt og bekymringsløst. Det er ikke behov for å tenke 1-2 timer frem i tid.

ONSDAG 29. DESEMBER – DAG 10: ‘Whiteout’

45.2 km nesten som Bambi på glattisen. Ikke var det glatt, men sastrugi og elendig sikt gjorde balansen dårlig. Er superfornøyd med distansen og at kroppen føles sterk og at hodet fungerer. Dessuten, nå er endelig alle ‘vondter’ og ømme muskler borte. Det lover godt at jeg slipper unna belastningsskader denne gangen også.

I dag var det den 10 dagen underveis. Jeg har gått 432 km av de ca 1130 km til Sydpolen. Jeg er antagelig like spendt som dere på hvor mange dager jeg ender opp på totalt når jeg kommer til Sydpolen.

TORSDAG 30. DESEMBER – DAG 11: 1 – 0 til meg

Det er vanvittig flint å oppleve endringene i vœret her nede. I dag gikk det virkelig til min fordel. Dagen startet med elendig sikt. Etter hvert brøt noen få solstråler gjennon skydekket. De ble flere og flere og til slutt gikk jeg i strålende sol med skyer rundt meg. Det føltes som en 1-0 seier til meg.

Jeg begynner å kjenne kulden. Jeg gikk med ansiktsmaske i hele dag. Det gjorde godt for nese og munn. Været de siste dagene har gjort dem unormalt store.

Ellers? Pulken har blitt lettere – herlig. Mindre mat og fuel (E=mc’2) gjør sitt. Pulken blir ca 1.5 kg lettere i døgnet. Det er nesten merkbart.

I morgen er det nyttårsaften. Jeg ser frem til en full skidag og til å åpne noen brev hjemmenfra på kvelden, og ta noen telefoner hjem.

FREDAG 31. DESEMBER – DAG 12: Nyttårsaften

Ny rekord! Sannsynligvis er jeg nå det lengste jeg har vært unna folk noen sinne. Ca 300 km unna er det et annet lag som også går til Sydpolen. Føler jeg meg ensom, forlatt og utstøtt ? Nei, ikke det spor. Tror heller det er en drøss med entusiaster som gjerne ville byttet plass med meg nå.

Dagen har rast fort unna. Glemte nok en gang å stoppe da jeg kom til Camp, og vips endte distansen på 45.8 km. Jeg er naturligvis godt fornøyd selv om sikten var dårlig i dag. Noen ganger fatter jeg ikke hva som styrer naturen. Gjentatte ganger har jeg sett ensomme sastrugi med form som røyksopp, 50 cm høye, som står helt alene i et flatt landskap. De har et utall av forskjellige former. Med litt fantasi finner en profiler til famimedlemmer og kjente personer, logoer, buskass og annet. Det eneste jeg ikke har funnet er noe som minner om det norske riksvåpenet.

God Nytt År til dere alle. Takk for at dere følger med meg på turen min. Mitt nyttårsønske er å nå Sydpolen uten skader eller utstyrsproblemer.

LØRDAG 1. JANUAR 2011 – DAG 13: Halvveis til Sydpolen

45.8 km i dag i fin motvind og sol – halvveis til Sydpolen – min 13. turdag. Dagen har rast unna på is og jeg føler meg i bra form. Bortsett fra nesen og leppene, som har fått seg i overkant mye sol, føler jeg meg i bra form, og som om jeg startet i går.

Rett etter avmarsj så jeg Thiels Mountains skrått til høyre, ca 70 km unna. De skal jeg se i mange dager. Det er godt å kunne feste blikket på noe annet en en hvit flate, skyer og sol.

Turen har gått vanvittig bra til nå. Som et lite barn på julaften gleder jeg meg til å stå opp hver morgen og teste formen. Er jeg sliten fra i går? – hvordan blir været? – blir det mye sastrugi i dag? – hvordan blir føret?

Dagens camp er 300 km unna Sydpolplatået på ca 2800 m, og den siste ‘offesielle’ bresprekk. Fra der venter 250 km I relativt flatt terreng. Kanskje er jeg på Sydpolen om 13 dager. Holder formen og utstyret avgjøres det på de neste 300 km på mest på grunnlag av været, føret og hvor mye sastrugi (sneskavler) jeg møter. Jeg skal opp ytterligere 1300 m. Da blir det mye kaldere, dårligere glid og tyngre forforhold for restituering pga tynnere luft.

Jeg jobber hele dagen iherdig med å holde energien på topp. Slurver jeg med spising og drikking i en pause merker jeg det ved at neste økt lang og kjedelig, og et mentalt slit.

SØNDAG 2. JANUAR 2011 – DAG 14: 510 km igjen til Sydpolen

Dagen i dag har vært en knalldag. Har gått 46.4 km i strålende sol og kun en svak vind fra syd. Nå har jeg kun samme distanse som en Grønlandskryssing igjen av turen. Jeg sluttet dagen med en lang motbakke, omtrent så bratt at den trolig ville vært skiltet Danmark. Etter 4 km og 70 høydemeter fikk jeg lønn for strevet; fin utsikt nordover.

Jeg er som vanlig godt fornøyd med dagen og det jevne slitet fra første til siste økt. Det resulterte i mye svette i den strålende sola. Ved lunsj børster jeg innsiden av gore-tex jakken fri for is. Ved ankomst camp tørker jeg stillongs, sokker og genser. Pausene er generelt kalde. Fuktigheren fryser fort når jeg ikke går og produserer varme. Det illustreres godt ved at jeg fortsatt er litt forkjølet, selv etter 14 dager på tur alene. Egentlig burde jeg vel derfor gått så sakte at jeg ikke svettet, men det får bli neste gang.

Solbrente lepper plager meg litt om natten. Men reparasjonen av skosålen i går var 100 % vellykket.

Som bildet viser kan en lett føle seg liten i Antarctic. For å gå de 1130 km fra Hercules Inlet til Sydpolen skal en være litt tålmodig.

MANDAG 3. JANUAR 2011 – DAG 15: Ny dagsrekord

I dag er jeg vanvittig godt fornøyd med dagen, klarte 47.2 km uten å bli spesielt sliten. Det lover godt for innspurten mot Polen. Men nå skal jeg ikke øke distansen pr dag på en stund. Jeg skal heller samle krefter til innspurten oppe på platået (ca 250 km) ved bl.a. også å sove ut.

Fra kveldens camp er det 456 km til Sydpolen + en 4 km omvei rundt en 8 km lang antenne som står på tvers avmarsjretningen min. Det er vanskelig å si om jeg klarer farten i dag helt til Polen. Fra nå av blir det betydelig kaldere, større og flere sastrugi og tynnere luft.

Uansett, jeg har forbredt meg godt. Rundt maven har jeg fortsatt fett (valpefett), og jeg er ikke i nærheten av å ha en eneste belastningsskade. Mye trening og mye mat i forkant har gjort godt. Jeg håper imidlertid at de 10 kg jeg la på meg før turen er vekk når jeg står på Polen – iskald beregning?

Ja, det går greit unna, og status er at jeg nå har for mye mat. Så nå spiser jeg 1 1/2 rasjoner om dagen. Det betyr blandt annet 300 gram havregryn i døgnet. Det kan anbefales for de som vil ha fart på fordøyelsen.

Posisjonen i camp er S 85.8910 – W 80.1163. Jeg er 1588 moh – har gått 47.2 km på 6 x 90 minutter – har hatt noen få sastrugi. Det har blåst 1 – 3 m/s fra øst. Et skydekke har fungert som et lokk som har gitt forholdsvis varmt vær, – 10 grader og dårlig sikt.

TIRSDAG 4. JANUAR 2011 – DAG 16:Værforhold ikke til å spøke med

Det meste av dagen har jeg hatt sterk vind, 8-12 m/s rett i ansiktet. Det var vanvittig slitsomt, og kaldt i pausene. Dagen ble en kraftanstrengelse, og en stund føltes det som om melkesyren var på vei fra lårene og til hodet. Men, utrolig nok greide jeg 47.2 km også i dag. Nå gjenstår det kun 410 km.

Morgendagen ser ikke lys ut mhp været. Det er varslet enda kraftigere vind. Jeg får se i morgen tidlig. Jeg frykter det kan bli en liggedag. Vel i camp gjorde jeg ihvertfall alt klart for mye vind. Jeg grov ned teltet 35 cm, bandt fast pulken og håper at det sikrer meg en fin og rolig natt.

Posisjonen i camp er S 86.3077 – W 81.1583. Jeg er 1750 moh – har gått 47.2 km på 10 x 60 minutter – har hatt noen flere sastrugi enn i går. Det har blåst 8 – 10 m/s fra syd og temperaturen har vært nede på ca -18 grader C. Jeg har hatt sol med mye snefokk. Formen og utstyret er bra. Utsiktene for i morgen er like mye vind fra syd som i dag. Den skal løye mot kvelden. I beste fall blir det kun en 1/2 liggedag. Det behøver ikke bli så ille.

ONSDAG 5. JANUAR 2011 – DAG 17: Ufrivillig hvil – men likevel fin fremdrift

Pga vind dro jeg ikke fra camp før kl 1500. Jeg benyttet tilden før avmarsj til å gå over utstyr, spise to middager, skrive endel e-post, se en ‘Die Hard’ film med Bruce Wills og kjede meg.

Det var herlig å merke at vinden løyet slik værvarselet fra Marc De Keyser på ALE basen sa. Ikke mange km fra leir begynte de små og store sastrugiene å endre retning til å ligge mer på tvers av min kurs. Og det er bra, for det viser at jeg fra nå av trolig vil få vinden mer inn fra siden, slik det har vært i dag. Til tross for sastrugiene har jeg greid 48.4 km i dag. Pulken har fått seg noen lufteturer, som den har tålt fint. Det er artig å gå i sastrugiterreng når formen er bra, gliden er god og sikten er så god at det er mulig å planlegge en rute gjennom området.

Jeg gikk i camp kl 0200 og tok fatt på mine rutiner for å få fylt på med tilstrekkelig mat og drikke før sengetid. Posisjonen i camp er S 86.7415 – W 81.2025. Jeg er 1950 moh – har gått 48.4 km på 11 x 60 minutter – har hatt forholdsvis mye sastrugi. Det har blåst 6 – 10 m/s fra sydøst (135 gr.) og temperaturen har vært nede på ca -18 grader C. Jeg har hatt sol. Formen og utstyret er bra. Utsiktene for i morgen er en del sol med litt mer vind enn i dag, men skrått forfra som i dag. Jeg planlegger å sove 5 timer før jeg tar fatt på på morgendagens økter.

Nå har jeg bare ca 360 km igjen til Polen. Holder formen og utstyret, og jeg ikke får noen ubehagelige overraskelser mht vær og føre, kan jeg kanskje klare det på litt over en uke.

Jeg takker for alle hilsner. De betyr mye når en går slik i sine egne tanker i dagevis.

TORSDAG 6. JANUAR 2011 – DAG 18: Sastrugi til frokost, lunch og middag

Det ble ikke lange søvnen i natt. Jeg jobber iherdig mot tiden for å komme over noen områder med sprekker og sastrugi før været, i følge Marc på ALE basen, skal tykne til i morgen kveld.

Jeg har hatt sol og en bitende kald vind inn fra siden i hele dag. Jeg svettet fortsatt mye. Det er noe skikkelig herk. Hver 2. time måtte jeg ta av jakken og børste den for is innvendig. Det var kaldt. Men alternativet var kaldere. Det er ikke aktuelt å senke tempoet, så det blir nok mye børsting fremmover.

Dagens skiforhold har vært preget av sastrugi med høyde fra noen cm til 3 m. Det er ikke ideelle forhold å gå med pulk i. Jeg har hatt lettere forhold før. Bildet viser noen forholdsvis mindre sastrugier som jeg hadde på min tur til Sydpolen i desember 2008.

Status for dagen ble 48.4 km. Det er jeg litt stolt av. Posisjonen i camp er S 87.1751 – W 80.9476. Jeg er 2260 moh – har gått 48.4 km på 11 x 60 minutter – har hatt mye sastrugi. Det har blåst ca 10 m/s fra sydøst og temperaturen har antagelig vært nede på ca -24 grader C. Jeg har hatt sol. Formen og utstyret er bra.

Utsiktene for i morgen er en del sol med litt mindre vind enn i dag – skrått forfra. Jeg planlegger å sove ikke så altfor mange timer før jeg tar fatt på morgendagens økter. Jeg vil helst komme til platået, som starter omtrent 60 km herfra, før sikten blir dårligere. Marc har varslet overskyet vær med litt sne i morgen ettermiddag/kveld.

Nå har jeg bare ca 310 km igjen til Polen. Holder formen og utstyret, og jeg ikke får noen veldig ubehagelige overraskelser mht vær og føre, kan jeg kanskje klare det på ca en uke. Kommer jeg først opp på platået er det bare å gå på de siste 250 km uten å tenke noe særlig på sprekker.

Jeg takker igjen for hyggelige hilsner. De betyr mye for meg.

FREDAG 7. JANUAR 2011 – DAG 19: Bare ca 274 km igjen til sydpolen

I dag har jeg hatt svært mye sastrugi i alle størrelser, noen monsterstratugier, men kun et par små bresprekker. Jeg er nå nesten oppe på selve sydpolplatået og har for så vidt nådd målet mitt i dag. Jeg er litt trøtt fordi jeg de siste dagene har snudd litt rundt på døgnrytmen. Jeg valgt derfor å slutte av dagen etter kun 40.4 km for å få tid til litt mer søvn for å hente meg inn igjen. Jeg vet at det ikke er smart å starte den siste spurten mot Polen med å være trøtt. Det er fortsatt minst 5 dager igjen å gå. Antarktis er stort. Fysisk føler jeg meg imidlertid fortsatt i svært god form.

Rapporter jeg har fått fra folk foran meg antyder at jeg trolig bare har ca 60 km igjen til jeg er gjennom området med de store sastrugiene. De største sastrugiene er ikke der hvor det blåser mest, men på flater under små ‘bakkekammer’ hvor det oppstår turbulent vind. Området med bresprekker er jeg nok over nå. Frem til Polen er det 274 km og en stigning på bare 450 meter, ca 0.09 grader. Den stigningen vil jeg ikke merker. Jeg har håp om at jeg på den siste delen av turen mot Polen får like gode sneforhold som på bildet. Slår dette til kan jeg kanskje være på Sypolen inne 6 dager, torsdag 13, eller kanskje allerede onsdag 12. om værgudene står meg bi og jeg ikke får noen uhell.

Jeg har hatt mye fint vær i dag og forholdsvis lite vind. Det kom noen tåkebanker når jeg gikk i camp. Nå skal jeg ha en lang og rolig kveld og natt med god søvn. Posisjonen i camp er S 87.5317 – W 82.2998. Jeg er 2400 moh – har gått 40.4 km – 11 x 60 minutter – har hatt svært mye sastrugi. Det har blåst 6 – 8 m/s fra sydøst og temperaturen har antagelig vært nede på ca -20 grader C. Jeg har hatt vekslende vær med sol. Formen og utstyret er bra. Jeg er litt trøtt.

Utsiktene for i morgen er 8 -10 m/s vind, avtagende utover dagen, og vekslende skydekke med glimt av sol.

LØRDAG 8. JANUAR 2011 – DAG 20: I område med mange og store sastrugi – mye vind – kaldt

Jeg har i dag fått nok en bekreftelse på at turen min ikke er en søndagstur. Jeg har hatt whiteout, monstersastrugier så store som hus på tvers av ruten min, vind på 10 – 12 m/s fra øst, tett snefokk og minus ca 25 grader. Det har vært kaldt – veldig kaldt. Da jeg omsider bestemte meg for å avslutte dagsmarsjen var sikten nede på ca 5 m og jeg så nesten ikke fra den ene sastrugien til den andre. Det var irriterende fordi jeg følte at jeg kunne fortsatt om sikten hadde vært bedre. Jeg var ikke skikkelig fysisk sliten.

I dag gikk jeg kun 37 km. 5 km kortere enn Oslo – Drammen. Min korteste dagsetappe på denne turen. Det til tross for at formen, utstyret og motivasjonen er på topp. Jeg er nå på S 87.8623 – W 81.2020 – 2500 moh – 237 km fra Sydpolen. Litt kortere enn Oslo – Arendal. Jeg gleder meg infernalsk til å komme frem – returnere til ALE basen og til Punta Arenas, møte Silje et sted i Syd-Amerika og ha en badeferie med henne et godt og varmt sted i Brasil. Jeg tenker mye på henne der hun nå er på vei mot Aconcagua (høyeste fjell i Syd-amerika) med Aleksander Gamme og turgruppen hans.

Værutsiktene for i morgen er dessverre ikke de beste i følge min meteorologvenn Marc i ALE basen på Union Glacier. Han har varslet 8-10 m/s avtagende vind fra øst med lavt skydekke og dårlig sikt som i dag, men med mulighet for solgløtt fra tid til annen.

Ny rekord Hercules Inlet – Sydpolen, 1130 km ?

Jeg har i dag kun ca 237 km igjen til Sydpolen. Jeg har sovet godt i natt og jeg føler meg veldig pigg og ivrig etter å komme i mål. I morgen formiddag er jeg sannsynligvis ferdig med området med sastrugiene og kan sette opp farten igjen bortover det forholdsvis flate platået til polpunktet. Jeg mener at jeg kan være på Sydpolen torsdag 13. januar, etter litt under 25 døgn underveis.

Jeg aner nå muligheten til å kunne gjennomføre denne turen på ca 1130 km, fra Hercules Inlet til Sydpolen, ca 9 dager raskere enn noen har gjort det før. Pulkens vekt er nå redusert fra 62 kg til det halve, og formen og motivasjonen min er fortsatt på topp. Men, mot meg har jeg kalde og tøffe forhold med vind og dårligere føre og en del sastrugi.

Uansett så er det veldig sannsynlig at jeg med god margin slår den tidligere solorekorden til Todd Carmichael (21.12.2008) på 39 døgn 7 timer og 49 minutter og rekorden til Richard Weber (guide), Kevin Vallely and Ray Zahab (07.01.2009) på 33 døgn 23 timer og 55 minutter. Det er hovedmålet mitt med denne turen.

SØNDAG 9. JANUAR 2011 – DAG 21: 49 km i dag og mindre sastrugier

Jeg startet ut i dag i mye vind, overskyet og kaldt vær med dårlig sikt. Utover dagen brøt solen mer og mer gjennom skydekket. Vinden stilnet og det klarnet helt opp. Monsterstratugiene ble det færre av. Rundt meg i camp har jeg nå sastrugier fra 10 cm til 1 meters høyde. Rapporter jeg har fått fra Hannah og Willem, som kun er noen få dager fra Polen, via Marc på ALE basen, sier at forholdene mht sastrugiene blir vesentlig bedre på 88.6 grader syd.

Pga kulden har jeg drukket i pausene og småspist underveis. I – 20 grader, som jeg har hatt i dag, fryser jeg fort i pausene slik jeg svetter når jeg går.

Jeg er nå på i posisjon S88.3019 – W80.6856 – 2686 moh – 189 km fra Sydpolen. Ute er det -25 grader, strålende sol og blikk stille. Min fysiske og mentale tilstand er svært bra. Jeg har vært heldig og unngått fysiske plager av betydning. Det skyldes systematisk langturtrening. Jeg er glad for de mange lange treningsturene med trekking av bildekk i marka som jeg har hatt foran denne turen, og ikke minst de 9 Grønlandskryssingene. 2 av dem har jeg hatt i løpet av de siste 9 månedene. Jeg føler at jeg nå får godt betalt for dette.

Jeg har fått mange hilsner. Tusen takk. Betydningen av dem kan ikke overvurderes på en så lang solotur som jeg er ute på.

Jeg var spent på hvordan jeg ville takle å gå alene i over 3 uker. Det har gått bra. Men helt alene føler jeg ikke at jeg har vært. Jeg har rapportert daglig inn til ALE basen på Union Glacier og jeg har fra tid til annen snakket med folk hjemme og Silje på satelittelefon. Men skulle det skjedd meg noe alvorlig, som f.eks. at teltet blåser bort eller jeg skulle gå meg bort på en dotur og ikke finne tilbake til teltet, så er nok dette mager trøst i minus 25 – 30 grader, kuling og whiteout. Men slike destruktive tanker er det ikke ofte jeg har.

NY REKORDTID ?

Det som mest driver meg fremover nå er tanken på å gå i mål på Sydpolen på ny rekordtid. Hva som kan stoppe meg fra å sette ny rekord har jeg, realistisk sett, ikke fantasi nok til å forstille meg. Jeg planlegger å være på Sydpolen torsdag 13. januar, og gå på under 25 døgn, og slå gjeldende rekord med ca 9 døgn. Fra dag til dag vil jeg vurdere om kroppen tåler et enda høyere tempo. En økning av gjennomsnittlig dagsetappe fra nå 44.6 km/døgn, til mer enn 47.3 km/døgn, tror jeg ikke er urealistisk slik jeg nå føler at kroppen fungerer og forholdene kan bli.

Værutsiktene i morgen er forholdsvis pent vær det meste av dagen, -20 til -25 grader og 3 – 7 m/s vind fra øst til nordøst. Sastrugiene, som kan sinke meg litt, er jeg ferdig med om ca 33 km. Dvs etter lunch en gang. Kan det bli bedre ?

MANDAG 10. JANUAR 2011 – DAG 22: 50 km på veldig trått føre

I dag har jeg hatt vekslende skydekke og nå pent vær, knakende kaldt og trått føre. Jeg har gått 50,2 km i dag. Vinden har vært moderat og for en gangs skyld skrått bakfra. Sastrugiene ble som varslet nesten borte etter ca snaut 40 km. Det ser nesten ut som om campen ligger på et hav med bølger.

Jeg er nå i posisjon S88.7500 – V79.6135 – 2738 moh – bare 147 km fra Sydpolen. Jeg har hatt sol – minus 25 til -30 grader og 3 – 6 m/s vind fra nordøst og nord..

Jeg føler meg fortsatt i bra form selv om jeg er litt sliten og trøtt nå. I dag greide jeg å stå opp og gå 3 timer før normaltid pga generell forvirring. Her er det midnattssol. Jeg oppdaget tabben da jeg gikk ut av teltet og fant ut at solen ikke sto på rett sted på himmelen.

Jeg bestreber meg på å gi kroppen mest mulig hvile, mat og drikke. Den lave temperaturen gjør at sneen nesten er som sand. Det er virkelig tungt å gå. Jeg har derfor motstått fristelsen til å gå enda lenger i dag. Planen min er å gå 50 km i morgen og onsdag og de siste ca 48 km til Sydpolen på torsdag 13.

Til tross for trått føre føles pulken forholdsvis lett. Den veier kun ca 30 kg med alt utstyr oppi. Min filosofi i planlegging av denne turen har gått ut på å velge lettest mulig utstyr og velge vekk alt utstyr som jeg strengt tatt ikke trenger. Det gjør at jeg kan gå fortere enn om pulken hadde vært tyngre. Jeg får derfor mindre vekt i pulken fra mat og brennstoff enn på en lengre tur.

Jeg har vært veldig nøye med valg av utstyr. Jeg bruker Åsnes Holmenkollen ski og Alfa TX30 skistøvler. De er kraftige, men lette, og beregnet til bruk i marka. Jeg har solide gamarsjer over støvlene .Jeg har enda ikke frosset på beina til tross for temperaturer ned mot 30 minus. Alt utstyret er like helt som da jeg startet. Selve pulken veier bare ca 3 ½ kg. Mengden med brennstoff og mat er hårfint beregnet ut fra min erfaring. Jeg har klær nok til å tåle uvær samt litt i reserve. Skulle noe gå i stykker har jeg basert meg på å reparere det. Da skosålen fikk en liten horisontal sprekk for noen uker siden ble den vellykket reparert. Jeg har ikke med reserveski. Skulle en ski eller stav brekke har jeg basert meg på å få den spjelket. Med et rikholdig og gjennomtenkt innhold i reparasjonssettet er det utrolig hva en kan fikse.

Noe av det viktigste er nok et godt telt og en god og varm sovepose med godt liggeunderlag. Og primusen, med reservedeler skal heller ikke glemmes. Den er selvfølgelig superkritisk. Men også her har jeg tenkt på vekt, nytte og betydningen av litt ekstra komfort. Det er mulig å spare noe ekstra kg her også ved litt omtanke.

NY REKORDTID ?

Jeg planlegger å være på Sydpolen torsdag 13. januar. Da har jeg gått på under 25 døgn, og slått gjeldende rekord med ca 9 døgn. Fra dag til dag vil jeg vurdere om kroppen tåler et enda høyere tempo. Men slik forholdene nå er med lave temperaturer og svært trått føre tror jeg det er vanskelig å øke tempoet noe særlig ut over 50 km/dag. Jeg tror at jeg skal være fornøyd med å ankomme Sydpolen en eller annen gang på torsdag 13.

Værutsiktene i morgen er vekslende skydekke med muligheter for litt sne, -20 til -25 grader og 4 – 6 m/s vind fra øst dreiende til syd i løpet av dagen. Sastrugiene er jeg ferdig med. Men føret blir nok like trått som i dag.

TIRSDAG 11. JANUAR 2011 – DAG 23: 53.2 km i dag – 88.6 km til Sydpolen

I dag har jeg hatt det kaldt og gått i whiteout mesteparten av dagen. De siste timene klarnet det opp og det ble fint vær. Jeg gått 53.2 km i dag, til tross for et nesten utrolig trått føre, slik Amundsen også hadde det for 99 år og en måned siden. Amundsen beskrev det visst som å gå på fiskelim.

Nå har jeg bare 88.6 km igjen til Sydpolen og jeg gleder meg enormt til å komme i mål. Jeg er sikker på at alt vil gå som planlagt. Jeg kommer til å være et eneste stort smil på resten av turen!

Jeg sitter i teltet og koker vann for harde livet og spiser. Jeg prøver å få gjort flest mulig ting på en gang for å komme fort i soveposen og få maksimal hvile og restitusjon av kroppen før innspurten mot Sydpolen. Smelting av sne tar mye tid. Motivasjonen min er på topp og jeg kribler etter å gå videre! Men fornuften seiret. Det er ikke mulig å gå videre uten å hvile først.

Posisjonen er S 89.2216 – V 75.3676 – 2770 moh. Jeg har for det meste hatt whiteout og – 20 til -25 grader i dag, og kun 3 – 5 m/s vind fra syd. Jeg har gått i 12 timer og tilbakelagt 53.2 km. Formen og utstyret er bra. Men pga mye overskyet vær har jeg hatt problemer med å få solcellepanelet til å lade opp batterien til PC’en min. Jeg har derfor for det meste kommunisert vha satelittelefon med hjemmebasen i Asker.

NY REKORD PÅ RUTEN HERCULES INLET – SYDPOLEN: 1130 KM ?

Med 88.6 km igjen til Sydpolen er det bare et katastrofalt uhell som nå skal kunne hindre meg fra å nå dit torsdag 13. januar.

Klarer jeg å komme i mål kl 16:27 lokal tid, har jeg tangert Rune Midtgaards, Mads Agerups, Morten Andviks og min rekordtid på 24 døgn – 8 timer og 57 minutter på Messnerruten til Sydpolen på 890 km i 2008.

Er jeg i mål kl 16:27 den 13. har jeg slått Richard Webers rekordtid med gruppe på den ruten jeg går, Herculesruten, på 33 døgn, 23 timer og 55 minutter, med 9 dager 14 timer og 58 minutter.

Todd Carmichaels solorekord på Herculesruten på 39 døgn, 7 timer og 49 minutter, har jeg slått med 14 døgn, 22 timer og 52 minutter.

Det er et slit å gå her på det tråe føret i – 25 grader. Men jeg tror at jeg med maks hvile og næringsinntak og litt fornuftig disponering av kreftene kan klare å være på Sydpolen til torsdag 13. kl 16:27. Jeg planlegger å få lagt meg tidlig og få en god natts søvn, stå opp til vanlig tid og gå ca 12 timer i morgen. Så vil jeg gå i camp og sove 5 -6 timer før jeg torsdag 13. står grytidlig opp og går maksimalt mot målet – Sydpolpunktet.

Værutsiktene for i morgen og torsdag er kaldt overskyet vær med lite vind.

ONSDAG 12. JANUAR 2011 – DAG 24: 56.1 km i dag – 33 km til Sydpolen – rekordtid innen rekkevidde !

Jeg har hatt en fantastisk dag, og jeg har gått å glist i hele dag. Målet er innen rekkevidde. Dette har vært min nest siste dag under veis mot et mål jeg har jobbet hardt mot i mange år. Mange tusen treningstimer og  timer med nøyaktig planlegging  har jeg brukt. Nå kan jeg nesten  krype til mål og fremdeles greie å sette ny rekord med under 25 døgn på den ca 1130 km lange Herculesruten til Sydpolen med god margin. I dag har jeg også satt ny personlig rekord på en dagsetappe på denne turen med 56.1 km.

Planen er å hvile noen få timer, og nyte min siste natt alene i teltet, før jeg spurter mot polpunktet. I den gryende seiersrusen tviler jeg imidlertid på at jeg får sove så mye. Foruten det å gå de siste metrene mot polpunktet gleder jeg meg til den luksus der blir å kunne ta en dusj, ta på rene klær om noen dager og sitte på en stol ved et bord å spise et godt måltid mat som jeg ikke selv har tilberedt. Jeg gleder meg også til å ligge i en seng.

Og så gleder jeg meg veldig til å se Silje igjen og ha en ferie med henne på et varmt sted. Jeg fikk en hilsen fra henne i dag via hjemmebasen i Asker.

Jeg har også fått mange andre hyggelige hilsner fra venner og kjente. Særlig var det hyggelig å få inspirerende tilrop fra mine turkammerater Mads Agerup, Morten Andvig og Rune Midtgaard som jeg gikk sammen med da vi satte rekorden på den 890 km lange Messnerruten til Sydpolen i 2008. Det er hyggelig at dere ikke blir  såre om jeg skulle slår rekordtiden på 24 – 8 – 57. Tusen takk alle sammen !

Jeg er nå i posisjon S 89.7222 – V 71.9543 -  ca 2820 moh. (Se interaktivt kart.) Jeg har gått 56.1 km i  for det meste skyet vær med flatt lys i dag – sol ved ankonst camp. Temperaturen har vært -  25 grader C – lite vind fra sydøst. Føret har vært bedre enn i går.

Utsiktene for i morgen – 23 til – 27 grader -  svak vind fra variabel retning – overskyet vær. Men det er håp om sol på polen.

TORSDAG 13. JANUAR 2011 – DAG 25: På sydpolen etter 24 døgn – 1 time og 13 minutter

Klokken 08:43 lokal tid hadde jeg gått de siste 33 km til Sydpolen og var endelig ved målet med vissheten om at jeg har satt ny rekord med tiden 24 døgn – 1 time – 13 min på den ca 1130 km lange Herculesruten til Sydpolen. Jeg har hatt en gjennomsnittshastighet på litt under 47 km/døgn. Nå er jeg overlykkelig og veldig trøtt og sliten. Jeg har gått nesten 90 km det siste døgnet.

Som vente fikk jeg ikke sove stort de få timene jeg la meg nedpå. Så da var det jo bare å stå opp å gå selv om det var midt på natten og temperaturen var ca -25 grader.

Å sette denne rekorden på den klassiske ruten til Sydpolen har kostet mye i form av trening, slit og forberedelser, men også gitt store gleder. Det var med tårer i øynene jeg ankom Sydpolen.

Turen har vært en utrolig flott og sterk opplevelse, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå gleder meg til å gå på tur med andre igjen, – og ikke minst å dra tilbake til Antarktis senere i år for å gå sammen med de rå Amundsen Jubileums ekspedisjonene sammen med Børge Ousland.

Den forrige rekorden for ’Solo Ekspedisjoner’ var holdt av amerikaneren Todd Carmichael 39 døgn 7 timer og 49 minutter. For team brukte et Canadisk team  ledet av  Richard Weber 33 døgn 23 timer og 55 minutter. Jeg har gått 15 døgn 6 timer og 36 minutter raskere enn den tidligere solorekorden og 9 døgn 22 timer og 42 minutter raskere enn teamrekorden.

Nå vil jeg hvile og fryde meg uhemmet med bl.a. tanke på ferie på et varmt sted med Silje.

Neste ekspedisjon Christian Eide og Latitude arrangerer til Sydpolen er i slutten av 2011, da som 100 års jubileum for Amundsens triumf. Denne ekspedisjonen er det mulig å bli med på. Les mer om ekspedisjonen til Sydpolen og andre ekspedisjoner som Latitude tilbyr på www.latitude.no

Alle foto: www.latitude.no

Foto: Ansgar Walk /CC BY-SA 2.5

Dagbladet er i New Zealand og har møtt Massie og Andhøy. De er slitne og trøtte etter besøket på Sydpolen, men tror og håper at Tom Gisle Bellika, Robert Skaanes og Leonard J. Banks fortsatt er i live og at Berserk er på vei mot Sør-Amerika. “Det er helt usannsynlig at «Berserk» har sunket i et slikt farvann i et slikt vær. Jeg har vært med Tom Gisle i dobbelt så tung sjø, det gikk helt fint,” sier Jarle Andhøy til Dagbladet.

Berserk sendte ut nødmelding tirsdag 22. februar mens Massie og Andhøy var på vei mot polpunktet. Både skip og helikopter har vært med i letinga etter seilbåten uten resultat.

Kritikk
Berserk har fått kraftig kritikk i Newzealandske medier på grunn av de skal ha seilt til Antarktis uten tillatelser. Flere aviser i New Zealand har betegner mannskapet som omkommet. Avisen Sunday Star Times skriver følgende om ekspedisjonen: “A FOOLHARDY voyage to Antarctica by a group of self-proclaimed Vikings has cost three lives while forcing a New Zealand navy ship and its 55 crew into savage seas, damaging the new vessel.” Kritikk skal også ha gått på at Berserk var for tungt lastet. Andhøy avviser at båten var for tungt lastet og han bekrefter at de aldri har fått en formell godkjennelse, men at de var sikkerhetsmessig godt forberedt foran ekspedisjonen. Advokat og venn Nils Jørgen Vordahl bekrefter at både båten og utstyret var i topp stand før utreise.

Drømmen
Antarktis er verdens kaldeste, mest forblåste og det mest øde av alle kontinentene. Mens Nordpolen byr på intens spenning i form av skruis, isbjørn og råker, byr Antarktis på andre utfordringer. I 1987 startet man kommersielle flyvninger inn i hjertet av Antarktis. Da hadde man utforsket diverse blåisområder som stort sett var snøfri hele sommeren, og funnet ut at selv store fly med hjul kunne settes ned. Blåisen ved Patriot Hills ble valgt som “hovedflyplass” da den lå strategisk til i forhold til Punta Arenas, sydpol platået og mt. Vinson. I år er basen flyttet til en enda bedre lokasjon som kalles Union Glacier.

På Sydpolplatået, 3000 meter over havet, møter det endeløse universet deg på en annen måte enn noe annet sted jorden. Ensomt, men samtidig ufattelig storslått. Det som er sikkert er at ingen kommer uberørt hjem fra møte med naturen i Antarktis. Livet er et eventyr som skal kjennes både i kropp og sjel, og det gjør man i Antarktis.

”Dette eventyret startet..
Egentlig for nærmere ett år siden da en Indisk Oberst ringte meg og lurte på om jeg kunne ta på meg jobben med å trene og guide et team fra den Indiske hæren til sydpolen samme år. Vi ble enig om en treningstur på Grønland før vår utrolige reise mot verdens sydligste punkt skulle starte. Deres første møte med Norge var som følger: ”Dette er politiet på Gardermoen som ringer.. ” hørte jeg i den andre enden i det jeg tok telefonen.. ”jaa….” svarte jeg noe nølende. ”Vi har 10 Indere her uten bagasje som sier de skal til Grønland å gå på ski, stemmer det?”. Jeg kunne bekrefte dette og 1 time senere møtte jeg gruppa i Oslo. På Sportsnett hadde Sjur og Bjørn gjort klar for storinnrykk, og alt fra underbukser til primuser var pakket etter alle kunstens regler. Etter prøving og pakking forlot vi butikken som nå så ut som en Indisk slagmark med papp, papir, plast og merkelapper utover hele 1. etasje..

Turen på Grønland..
Var alt annet enn grei skuring.. Etter en røff start med 100 km/h vind, regn på 1000 meter og enorme mengder snø i løpet av 2 dager kunne det nesten ikke bli verre. Soldatene trøstet seg med ordtaket ”train hard, fight easy” og det var akkurat det vi gjorde. Under slike forhold og med microfiber tøy kjenner du først at du blir våt gjennom jakke og bukse, ullundertøyet blir gradvis våtere, underbuksen blir våt og til slutt kjenner du vann som renner nedover bena og ned i skoene… herlig!! Etter en uke med søkkvåte klær, plastsekker som regntøy og våt nysnø som iset på pulker, ski og telt klarnet været sakte, men sikkert og vi fikk oppleve Grønland på sitt beste med nordlys 4 netter på rad. Humøret hos deltakerne steg merkbart ettersom været ble bedre og bedre og det var ikke uvanlig å bli vekket av Indisk allsang og musikk 06:00 om morgenen.

Etter 22 dager på ski og en dramatisk fremgang var det på tide å ta turen ned fra breen og til pick-up punktet vårt innerst i Isortoq fjorden. Dette er muligens den råeste avslutningen jeg har hatt på tur.. Med solnedgangen i ryggen, fullmånen rett foran oss og ”Tirna Noir” på full guff på MP3 spilleren var dette bare en helt magisk avslutning på en tur over Grønland. Det ble gradvis mørkere og en lysende fullmåne viste veg omgitt av en blålilla himmel foran oss og en knalloransj horisont i vest i det solen går ned. Vindstille, -50C , bare lyden av skiene som høres og vi skal campe om 50 minutter for natten. En siste økt og avslutning på en flott tur gjør noe med en. Så priviligert, så liten i dette enorme landskapet, så ydmyk og fullstendig levende akkurat nå. Deilig og bare se, nyte, fullstendig uten bekymringer, telefoner eller e-mails..

5 uker senere møttes vi igjen, denne gangen på andre siden av jordkloden, nærmere bestemt Punta Arenas i Chile hvor forberedelsene for verdens lengste organiserte og guidede tur ble gjort.

“All we can do..
Is sit an wait” heter det I sangen og etter 18 dager var vi sånn passe lei og utrolig glad for at vi endelig kunne ta av fra Punta Arenas flyplass. Alt var pakket og klart, alle forberedelser var gjort og endelig var vi på vei mot målet på 90 grader syd. 4 enorme jetmotorer lager et øredøvende brøl som går gjennom marg og bein før dette beistet av en Russisk Ilyushin 76 på 190 tonn tar av fra rullebanen med et par store 4 hjulstrekkere, sleder, mat, utstyr og 50 passasjerer. Dette er bare rått og brutalt og Russisk militært materiell på sitt beste. Etter 4 timer og 15 minutter lander vi silkemykt på den 4000 meter lange blåis rullebanen som er naturlig skapt av kraftige vinder fra breen som kalles Union Glacier.

Etter snaue 20 minutter..
I twin Otteren lander vi på sjøisen og startpunktet for turen vår som kalles Hercules Innlet. Isen her er 200 meter tykk og vi kan se en tydelig sprekk mellom sjøis og fastlandsis i det tidevannet presser på fra undersiden. Endelig er vi alene og mellom oss og sydpolen venter nærmere 1200 km og 3000 meter stigning på ski, vind, kulde, sastrugi, sol og mange timer hver dag foran en tung pulk. Denne turen er like mye en mental utfordring som en fysisk utfordring med 50 dager på farten hvor utsikten stort sett er den samme…

Noen dager er..
Bare helt perfekte. Hendene er passe varme, skoene sitter perfekt på, all bar hud er tildekket og du titter ut gjennom slalombrillene og merker ingen ting til -20 og vind fra sør mens Fugees spiller ”killing me softly” og tankene går tilbake i tid til den gangen jeg danset med en Kroatisk jente under krigen i Bosnia med en skarpladd pistol under skjorta uten at vaktene hadde oppdaget den og de faktisk spilte den sangen.. må smile litt hver gang jeg tenker tilbake på den episoden. Etter 8 dager på ski er vi nå oppe og går på 25 km hver dag og har bare hatt små reparasjoner som en ødelagt binding og et fortelt med små brannskader..

Svarte svingende..
Eller som det heter på godt norsk ”fucking hell” utbrøt jeg til Devon i det de superdyre ekspedisjonsskoene mine praktisk talt delte seg i to.. sålen en veg og skoen en annen. Det siste du har lyst å gjøre med snødriv, 25 kuldegrader og kraftig vind er å reparere skoene dine. Her var det om å gjøre å jobbe raskt! På få sekunder hadde vi funnet fram reparasjonssettet, satt 4 skruer tvers gjennom sålen og inn i innerskoen uten å få en skrue eller to gjennom foten. En feltmessig og høyst midlertidig løsning som holdt helt frem til neste hviledag og skikkelig 2 komponent lim. Etter 2 uker på ski hadde vi vår første og velfortjente hviledag hvor utstyr ble reparert og batteriene ble ladet til ytterligere 35 dager på ski.

Tjallå,Tjallå snowbath..
Ropte jeg til Inderne kun iført bivuakksko og lue til deres store forskrekkelse. Noen rømte inn i teltene i ren frykt, mens et par av karene faktisk tok mot til seg og unnagjorde den store manndomsprøven. Gud hjelpe meg så kalt det var, men utrolig godt etterpå. Hygiene er alltid viktig på tur og spesielt når du går med de samme sokkene, underbukse og ullundertøy i 50 dager. Det finnes selvsagt andre metoder som våtservietter og varmt vann, men ikke på langt en er så moro!! Devon som jeg guidet sammen med hold på å le seg i hjel da han aldri hadde sett verre galskap på alle sine turer.. (av hensyn til barn og eldre legges ikke slike bilder ut i denne presentasjonen)

En oberst vil alltid..
Være oberst. På Grønland lå han oppå pulken med en kopp varm drikke i den ene neven og fikk påfyll av nøtter og frukt i den andre. Etter turen forklarte jeg han at det er alt for kaldt i Antarktis til å kunne bli foret på den måten som en Gresk konge… Som første mann i ”køen” er jobben din å holde jevn fart, stø kurs og holde gruppen samlet sammenhengende i en time uten å stoppe, men som Oberst er det andre regler som gjelder.. Etter 40 minutter er det plutselig bråstopp og alle lurer på hva som skjer. Han klipser av seg pulken, går et par skritt fram og stiller seg opp bredbent og begynner å tisse..mot vinden.. Alle venter, og venter og venter litt til.. Endelig er han ferdig, går et par skritt baklengs, klipser på seg pulkdraget og fortsetter som om han skulle ha vært her ute helt alene..

Antarktis kan være..
Brutal og tilgir ikke feilgrep. Når solen er framme kjenner du at den steker i ryggen mens du er iskald i front. Et par minutter med eksponert hud vil mest sannsynlig gi deg en lett frostskade og passer du ikke på deg selv kan det få store konsekvenser . Teltlivet derimot er behagelig, meget behagelig. Luften er tørr og solen er ekstremt kraftig. Inne i teltet (på den siden hvor solen skinner) målte vi helt opp i 39,2 grader, mens på teltets skyggeside kun 6 varmegrader. Dette er bare 2 meter fra hverandre, men allikevel ekstremt stor forskjell. Dette er typisk Antarktis og her er det meste ekstremt. Et fjell du ser i horisonten kan være 4-6 dager unna og dette kontinentet får innlandsisen på Grønland til å virke liten..

27 dager på ski..
Og halvvegs til målet. Vi har vår andre hviledag og livet er herlig. Ingen bekymringer annet enn når måltidene skal fortæres og når ryggen skal tømmes… Alle jeg snakker med er veldig opptatt av dette, og det er derfor jeg nå skal beskrive dette litt nøyere. Kortversjonen er ”du gjør akkurat det samme som hjemme, men bare veldig mye raskere”, men det er ikke hele sannheten. Det finnes nemlig to teknikker og den første er noe alle kan klare og krever ingen spesiell teknikk eller ”redskap”. Det er nemlig den gode gamle sitte på huk som et vilt dyr utenfor teltet på egnet sted og la det stå til…dette kan alle få til. Den andre teknikken som krever både finesse og smidighet er å grave et lite hull i forteltet som du må treffe nedi. Forteltet er trangt og dermed er det avgjørende at du har god lengde på ”redskapen” for å unngå søl og uheldige opplevelse… vel, jeg gikk bare ut om været var ekstremt bra!

Uten mat og..
Drikke duger polfarere ikke. Om morgenen er det frokost bestående av havregrøt, nøtter, frukt, tørrmelk og Herbalife, en kaloribombe på over 1000 kcal. Undervegs har vi pause hver time og på 7 pauser a 10 minutter skal ytterligere 4000 kcal fortæres før vi er fremme ved neste camp. Lunch består gjerne av mange slags nøtter og tørket frukt, protein barer, energi barer, kjeks etc. Du kan jo prøve selv å spise 4000 kcal på 70 minutter…da er det ikke mye tid til koseprat. Vel fremme er det middag bestående av frysetørket kjøtt, ris, pasta og grønnsaker og til sammen ender dagens rasjon på 6000 kcal og 4-5 liter drikke.

87 grader syd..
Er beryktet for å være et vanskelig parti på 4 – 5 dager med masse sastrugi. Det høres fanzy ut dette ordet, men det er egentlig bare gigantiske snøskavler som har blitt dannet på grunn av kraftig vind fra sør og øst. Resultatet blir store rygger og hauger av snø i et evinnelig kaos som kan komme opp i over 1 meter og er litt over middels utfordrende med pulk og ski. Etter 5 dager med mye jobb kom vi endelig opp på selve sydpol platået og siste innspurten mot målet vårt kun 220 km unna..

Etter 50 dager..
På ski ankom vi Amundsen-Scott basen og sydpolen. 1200 km på ski har vi lagt bak oss eller litt over 28 x maraton med tung pulk, motvind og oppoverbakke… Eller tilsvarende Oslo – Alta eller Oslo – Luxemburg i luftlinje. Dette er verdens lengste organiserte og guidede tur og vi har hatt med oss 8 soldater som verken hadde gått på ski eller sett snø før de ankom Grønland kun få uker før denne turen. En krevende, morsom og utfordrende jobb på mange måter, men også en utrolig opplevelse som virkelig setter sine spor. Det å kunne stoppe opp og bare leve i nuet, være veldig fornøyd med det og kunne nyte det er en opplevelse jeg unner alle å kunne ha en gang i mellom. Priviligert er vel ordet som sier det meste og jeg tror jeg er verdens heldigste guide!

Oppsummering
Nok en magisk tur er gjennomført uten skader eller uhell. Takket være nytenkning innen utstyr og kosthold kan en 50 dagers tur på ski med tung pulk fortone seg som en behagelig opplevelse. En stor takk fortjener også Sjur og Bjørn på Sportsnett som har stilt opp sent og tidlig for at vi skulle kunne utstyre denne fullskalaturen til sydpolen med riktig utstyr.

Neste tur
Følg med på www.newland.no for neste tur til Sydpolen, Nordpolen, Denali, Grønland, Kilimanjaro, Elbrus, Spitsbergen eller Norge

Vi gleder oss til å se deg på vår neste tur!

Alle Foto: Svante Strand

Foto: Latitude.no

Eide har gått ca. 1130 km på ski fra Hercules Inlet til Sydpolen på 24 døgn, 1 time og 13 minutter. Gjennomsnittshastighet var 47 km per døgn og siste etappe var på hele 90 km! Dette er en verdensrekord det skal bli vanskelig å slå. Den tidligere rekorden var på 39 døgn og 7 timer og ble holdt av Todd Carmichael. Mer utklassing enn dette er vanskelig å finne.

Eventyreren.no gratulerer Christian Eide med ny verdensrekord!

Nærmer seg
Siste beskjed fra Eide kom i går og han skrev at han befinner seg 147 km ifra Sydpolpunktet. Dersom alt går etter planen når han Sydpolen torsdag 13. januar. Klarer han det har han brukt under 25 døgn fra Hercules Inlet til polpunktet. Det er 9 døgn raskere enn rekorden som holdes av Todd Carmichael (39 dager, 7 timer).

Sliten, men i form
Selv forteller Eide at han er sliten men i fin form. Planen er å gå 50 km både i dag og i morgen, samt de siste 48 km på torsdag. På grunn av kulden er snøen som sand, noe som gjør det tungt å gå. Han bestreber seg på å gikroppen mest mulig hvile, drikke og mat. Midnattssol skaper også litt forvirring om tid på døgnet. Her om dagen stod han opp 3 timer før normaltid, før han skjønte at solen spiller han et puss.

Utstyrsbevisst
Christian Eide er en utstyrsbevisst kar, som ikke har med seg mer enn han trenger. Nedenfor forteller han litt om valgt av utstyr og hva han gjør dersom noe går i stykker.

Til tross for trått føre føles pulken forholdsvis lett.  Den veier kun ca 30 kg med alt utstyr oppi. Min filosofi i planlegging av denne turen har gått ut på å velge lettest mulig utstyr og velge vekk alt utstyr som jeg strengt tatt ikke trenger. Det gjør at jeg kan gå fortere enn om pulken hadde vært tyngre. Jeg får derfor mindre vekt i pulken fra mat og brennstoff enn på en lengre tur.

Jeg har vært veldig nøye med valg av utstyr. Jeg bruker Åsnes Holmenkollen ski og Alfa TX30 skistøvler. De er kraftige, men lette, og beregnet til bruk i marka. Jeg har solide gamarsjer over støvlene .Jeg har enda ikke frosset på beina til tross for temperaturer ned mot 30 minus. Alt utstyret er like helt som da jeg startet. Selve pulken veier bare ca 3 ½ kg. Mengden med brennstoff og mat er hårfint beregnet ut fra min erfaring. Jeg har klær nok til å tåle uvær samt litt i reserve. Skulle noe gå i stykker har jeg basert meg på å reparere det. Da skosålen fikk en liten horisontal sprekk for noen uker siden ble den vellykket reparert. Jeg har ikke med reserveski. Skulle en ski eller stav brekke har jeg basert meg på å få den spjelket. Med et rikholdig og gjennomtenkt innhold i reparasjonssettet er det utrolig hva en kan fikse.

Christian skriver dagbok fra rekordforsøket. Det kan du finne på nettsiden hans her. Vi ønsker han lykke til på de siste etappene!

www.latitude.no

foto: Latitude.no

Rune Midtgaard, Christian Eide, Morten Andvig og Mads Agerup holder nå rekorden for raskeste skitur fra Ronne-Filchner til Sydpolpunktet (90° Sør). Turen er på 890km og nordmennene innehar nå rekorden med 24 dager 8 timer og 50 minutt. Turen ble foretatt uten ved hjelp av skiseil. Du kan lese mer om ekspedisjonen til Sydpolen på hjemmesiden Antarctic Happy Feet 2008.

I tillegg til nordmennenes bragd, ble rekorder satt av kanadierne Richard Weber, Kevin Vallely and Ray Zahab som nå har den raskeste skituren fra Hercules Inlet til Sydpolen (1130 km) på 33 dager, 23 timer and 55 minutter. Amerikaneren Todd Carmichael innehar rekorden solo fra Hercules Inlet med 39 dager 7 hours og 49 minutter.

Explorersweb.com

Les mer her