Derimot, så har vi en kar som heter Serge Girard, en franskmann, som har krysset 5 kontinenter til fots. Han har løpt USA på kryss, Australia på kryss, Sør-Amerika på kryss, Afrika på kryss og fra Paris til Tokyo. Han innehar flere verdensrekorder og har ikke løpt som del av et organisert løp, men på egenhånd. Man konkurrerer ikke med noen andre og det er ingen tvil at å bruke beina lar en få se mest mulig av en reise, enten det er i Europa eller Asia. Slike multidagsløp som Girard har gjennomført vil jeg kalle eventyr fordi man har tid og mulighet til å la seg forbløffe av alt rundt seg, en løper ikke med tunnelsyn på vei mot mål.

Et annet eksempel på løpeeventyr er Charlie Engles, Ray Zahab og Kevin Lins Running the Sahara i 2006/2007. 6920 kilometer og 111 dager brukte de fra Senegal og Atlanterhavet til Egypt og Rødehavet. I 2008 løp Marshall Ulrich fra San Francisco til New York på 52 dager. Det ble ikke ny verdensrekord, men ny Masters og Grand Masters rekord (gamlis rekord), og ikke minst han opplevde masse og møtte mange mennesker. Ofte tror jeg det er to ting som driver slike eventyrere. For det første det å sette seg et mål og klare det, og for det andre eventyrlyst – lysten til å se ny natur, møte nye mennesker og få minner for livet. Undertegnede (Løpe-Erlend) løp i 2003 fra Lindesnes til Nordkapp. Turen ble på 2610 kilometer og tok meg 85 dager. Jeg hadde ikke vært lenger enn Møre og Romsdal før dette eventyret. Det går defor an å dra på løpe-eventyr og farten bestemmer du helt selv, fordi det er ingen som løper ved siden av deg og sloss om førsteplassen.

Lenker:

Serge Girard

Marshall Ulrichs Running America 08

Running the Sahara

Lindesnes – Nordkapp 2003 bilder

Join the forum discussion on this post - (4) Posts

Nå skal det først være sagt at jeg (Erlend) bor i Juliaca på 3825 m, så det betyr at jeg er godt akklimatisert for denne høyden og derfor burde kunne løpe greit. Likevel, hva skjer når en løper så høyt oppe? Dersom en løper på flatmark går det greit og en puster bare litt mer enn en ville gjort ved havhøyde. Det går greit så lenge jeg ikke løper fort. For det merkelige her oppe er at tar du for hardt i så klarer du aldri å få tilbake krefter mens du løper, men blir mer og mer sliten og må stoppe til slutt. Spesielt gjelder dette oppoverbakker. Tar en for hardt i så må en raskt stoppe opp å ta pause.

Et doktorgradsstudium gjort ved Idrettshøgskolen i 2008 viser hva slags høyde som er optimal for at kroppen skal danne flere røde blodlegemer  (hemoglobin), og det er ikke 4000 meter. I  Altitude and Endurance Athletes – Effects of acute and chronic hypoxic exposure fant forskeren at når utøvere (sveitsiske landslagsutøvere i orientering, langrenn og friidrett) bodde 24-26 dager på rundt 2500 meter og trente på mellom 1000 og 1800 meter, økte total hemoglobinmengde med 5 prosent. Så 4000 vil derfor ikke være ideelt for best mulig form, for ikke bare bor jeg på nesten 4000, men trener så høyt oppe også. Men i alle fall: form vil jeg nå i alle fall komme i.

Løpe-Erlend